The Beat - Gud, Foo Fighters og en syngende skarp en.

Dette har hendt: En artist med mer tiltro enn fornuft har sendt meg en låt til miksing. Ettersom miksen skrider frem, poster jeg fremdriften her. Siden jeg har fått frie hender, bruker jeg litt tid, og prøver å lage en god miks som tilfører låta noe nytt.

Trommene må sitte som et skudd i en rocka låt. En god trommesound starter med gode trommer, godt spilt i et dødt rom, eller i et rom som bare låter rett.
Det var ikke tilfellet her. Mange som spiller inn trommer, og alt for mange trommeslagere, synes at det er gøy å spille trommer i et badekar, eller et bomberom. Jada, det låter imponerende. Men kan opptaket brukes til noe? Neppe.

Når jeg hørte gjennom trommene, var det åpenbart at de verken var spilt inn i et bra rom, eller i et dødt rom. De var spilt inn i et rom som du hørte, men som hverken låt fugl eller fisk.
Det første jeg måtte gjøre var å legge på en ny basstromme. Det har jeg skrevet om før.
Så kom turen til skarptrommen. Alle som har hørt Foo Fighters (og det bør vel være de fleste) kjenner David Grohls distinkte og nådeløse skarptromme som slår gjennom miksen og dytter til deg i brystet.

Vel, denne skaptrommen skranglet og rumlet seg gjennom sangen. Den slo meg ingen steder, kanskje bare en irriterende liten dask på lanken. Time to get going.
Det er vanskelig å erstatte skarptrommen på et trommesett og fortsatt sitte igjen med følelsen av ekte
trommer, så jeg tenkte jeg først skulle prøve å få liv i det som var.

For å forberede meg, vasket jeg hendene, tok Foo Fighters CD'en ned fra hyllen, plasserte den andektig i spilleren i lytterommet, og skrudde opp volumet.
Med tårer i øynene hørte jeg på skarptrommelyden. Basstrommelyden. De syngende tammene på slutten av "The Pretender". Så mediterte jeg i 5 minutter, før jeg forsiktig tok CD'en ut av spilleren og satte den tilbake på plass i hyllen.

Denne skarpen som Gud hadde sendt meg på dette prosjektet var tatt opp med bare en mikrofon på oversiden. Det vil si at den kule seideklirringen som er opphavet til "skarp"-delen av ordet skarptrommen ikke hadde noen mikrofon på seg. Så trommen låt mer som en tam-tam tromme. Den hadde også en stygg resonans som gjorde at den sang boing-boing etter hvert slag. Og som vanlig, hadde hi-haten sneket seg inn i mikrofonen.
Dette er slik Gud prøver oss studioteknikkere.

EQ
Denne skarpen måtte til doktoren. Først måtte vi få frem slaget. En kraftig boost ved 1kHz gav liv til trommen. Så måtte den ha bånn. Nok et løft, denne gang ved 100-200Hz. Så letet jeg frem en frekvens hvor seidene var nogenlunde hørbare, og fikk dem frem så godt det lot seg gjøre.
Og til slutt fant jeg frekvensen som trommen sang på, og drepte syngingen med kirurgisk EQ.

Kompressor
For å få smell i trommen, koblet jeg på en kompressor og valgte en ganske lang attack tid, slik at begynnelsen på slagene kom skikkelig frem.

Og en smule exciter for å få noe knasing i lyden for å kompensere for den manglende mic'en på undersiden av trommen.

Cymbalene
-var tatt opp med et par mikrofoner over settet, og de fanger naturlig nok opp alle trommene. Her måtte jeg skjære vekk alt i bunnen, så ikke basslyden fra disse mikrofonene ødela for trøkket i mellomgulvet fra basstrommen og slaget i brystet fra skarptrommen. Jeg valgte en EQ-setting som fortsatt gav tyngde i slaget på cymbalene, men ikke ødela for lyden fra de andre trommene.
Dette er ingen optimal løsning, for cymbaler skal ha bass for å få slagene til å sitte. Det er kun mulig når trommesettet er tatt opp så du slipper å rote rundt slik som dette.

Gulvtam
I hele låta var det bare 4 slag på tam-trommen. Så jeg valgte å sette en gate på det sporet som stengte for lyden annet enn når slaget kom. Det var nemlig ingen pen trommelyd denne mic'en fanget opp.
Men tamm'en låt som om noen slo på en pappkartong med melk.
Så en omgang med EQ og kompressor måtte til for at den skulle låte stort og tungt når den først fikk være med å spille. Poenget er å fange opp trommens karakteristiske lyd, og få denne frem uten å ødelegge følelsen av levende trommer.

Trommerom
Fordi rommet låt crap, måtte jeg plassere hele settet i et nytt rom - lett å gjøre med dagens teknologi. Jeg valgte et skikkelig trommerom. Og for å få trommene til å "sitte" sammen som et sett, kjørte jeg dem samlet gjennom en mild kompressor med forvrenging som jeg etterpå skal koble til et eget spor så trummene pumper svakt i takt med låta. Hemmeligheten her er å pumpe litt, ikke gjøre en Eric Prydz. (Look it up!)

Normalt ville jeg ikke lagt på et kunstig trommerom. I Asker Studio hadde vi et trommerom uten stående bølger og godt dempet, med god bassrespons. Da kunne trommesettet mikses rett inn med de andre instrumentene. Det ville ikke gått her. Med mitt gamle trommerom kunne jeg gjøre slike sprell som å la skarptrommen komme skikkelig tydelig frem helt tørr og hard, det kan jeg ikke med dette opptaket, for da vil samtidig det dårlige trommerommet tre tydelig frem og ødelegge lyddesignet for resten av miksen. Og nå som jeg har overdøvet det dårlige rommet med et godt gammeldags et, er romlyden fra trommerommet tydelig. Så på godt eller vondt, høres denne miksen ut som en klassisk '70-talls miks med en trommesound som er farget av et trommerom, selv om trommene senere skal mikses inn på en scene i det endelige lyddesignet.
Akk!

Hvordan mikse vokal

Det er ingen ting som er så irriterende som en dårlig vokal.
Og det er ingen ting innen miksing som det skrives så mye rart om som hvordan man skal oppnå en dårlig vokal.
Så akkurat nå er jeg litt pissed, og i humør til å si det akkurat som det er - som om jeg var ekte nordlending.
Det får stå sin prøve.

Problem:
De fleste har ikke en stemme som Shakira. De har oftest en helt vanlig stemme. Derav ordet "vanlig". Så hva gjør man? For en helt vanlig stemme høres helt vanlig ut, og vanlig = kjedelig.

Løsning:
Jeg regner med at vokalen er spilt in korrekt, og at feil og mangler allerede er rettet opp i klargjøringen for miksing.  Av en eller annen grunn, vil alle spille inn med en såkalt "studiomikrofon". Den er stor som en flaske, og låter drit. Så det første vi kjører den gjennom en en EQ og fjerne noe av den verste driten. Det er rumling i bassen, og mumling i nedre mellomtone. Vekk med det. Så må vi rette opp diskanten. De fleste flaskemic'er har en dårlig diskant, så vi må få vokalen til å "puste fritt" ved å heve diskanten. Så må vi finne ut hvor sjarmen i stemmen ligger, og fremheve det toneleie.

Når den ikke låter direkte drit, må vi få frem hva nå enn det er artisten holder på med. Da må vi bringe opp de svake partiene så vi hører hva som foregår. En kompressor. Og den skal faktisk få frem alt. Hvis det låter litt flatt, legger vi til litt av orginalsignalet. (Parallell eller New York kompresjon kalles det.) Hvis det IKKE låter litt flatt, har du ikke komprimert nok!

Vi skal bruke en kompressor som feter opp lyden. Vintage Warmer, feks. Eller Logics Class A_U kompressor. Slike kompressorer forvrenger like mye som de komprimerer, og den forvrengingen skal være musikalsk og "brumlete". Begge disse har slik forvrenging.

En av de ubehagelige detaljer som nå kommer frem er hvese og hvislelyden fra munn, tenner, gebiss, drøvvel regulering og gudene vet hva folk har i munnene sine. Vekk med den! En de-esser er neste post på programmet.

Nå begynner det å ligne noe, men det er litt tynnt. Så vi må fete opp lyden enda mer. Vi skal gjøre den breiere og tykkere. For å gjøre den breiere legger vi på en kopi som er tunet noen cent under hvis vokalen er skarp nok, eller noen cent over hvis den skal låte skarpere. Kunsten her er å begrense seg. 50 cent er å overdrive (som du kan tenke deg!) 5 cent er omtrent rett, og nivået? 10-15%.

Jøss! Sier du. Nå begynner det å låte bredere.

Så må vi gjøre den feitere. Her skal vi bruke ikke et delay som så mange av de unge gjør i dag, men en skikkelig reverb uten refleksjoner men med en kort-kort hale. Ambience er vel den eneste som duger, bortsett fra Logics enverb. Vi skal ha en meeget tett reverb, på bare ca 50-80ms og det skal komme inn akkurat etter den første lyden av stemmen, så et predelay på 20-30ms må til. Men vent! Vi skal BARE fete opp den pene delen av stemmen, så effekten filtreres i mitt tilfelle så den kun funker fra 700-3000 Hz. Hvor mye? Tja 20%?

I tillegg skal den, som alle andre soloinstrumenter, ha litt Lexicon 480 plate-ekko. Men meeeget lite. En Lexicon 480 høres så deilig ut, at det er som å helle honning over lyden. Så på denne vokalen var det nok med et nivå på -27dB. Det er lite, men du verden! Ta det vekk og vokalen blir, vel, den får akutt honning-mangel!

Og er det ikke nok skimmer i stemmen? Den glitrende epaljett-glansen som du hører i produksjoner fra Hollywood? Vel vi trenger en Aphex Aural Exciter! Kokain rett i øregangen.
Men, grunnen til at mange sier "æsj!" er at alt som lover deg evig glitter vanligvis sliter deg ut og gir deg en stygg hodepine. Så også med en exciter. Så, akkurat som med Tabasco, Zalo og mye annet i livet - en dråpe er nok! Logic har en exciter, og den er som - vel - rådestillert vodka fra et hjemmebrenneri i Sibir. Den må "lagres" på eikefat så den "mykes opp" før den får komme i nærheten av noen av de jeg mikser. Dette er ikke trommer, men vokal. Vi skal ha skimmer og ikke klirring. Så diskant-kutt og som sagt, eller i det minste kun noen få prosent.

Alle tilleggene til stemmen skal bygge opp om stemmens små lyder, ikke overdøve stemmens naturlige karakter.


Nå har vi ETT stemmespor. Men en vokalpakke består av minst 2 vokalspor som er "dobbelt-tracka" og harmonier til refrengene. Det er en annen artikkel.

Logic Tips and Tricks

Capture Recording - Audio

Mange vet at Logic kan redde siste MIDI opptaket ditt, selv om du ikke tok det opp. Dette står beskrevet i bruksanvisningen og i hjelpeteksten. Få vet at det kan du med audio også. Det står ingen steder.

Gjør såher:

- Sett en kanal i Record Ready - det må du som regel for å høre noe fra intrumentet/mikrofonen uansett.
- Skru på "Punch on the Fly" ved å høyreklikke på opptaksknappen og velge det fra menyen

- Spill og syng til din hjertets lyst!

- Du opptager at du nettopp har skutt gullfuglen.

- Press RECORD før du gjør noe annet. Det er riktignok for sent, men det skal vi fikse.
- Press STOPP. Stillheten senker seg, og du lurer på om det er mulig å redde det du sang FØR du trykket stopp-knappen.
- Press Capture Recording-knappen

- Du ser nå det du tok opp ETTER at du trykket stopp. Ta tak i venstre hjørne, og trekk mot venstre, og "Voila!" det du spillte inn FØR du trykket stopp kommer til syne.

Vær så god!

Hva har vi lært? Gjør det til en vane alltid å ha valget "Punch on the Fly" valgt i sangene du jobber med. Hvis du spiller sammen med noe, og du oppdager at det du selv synger/spiller skulle vært tatt opp, trykker du bare RECORD etterfulgt av STOP og Capture Recording. Da har du reddet dagen.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Tube Saturation and Tape Saturation

Jeg har tidligere sytet og klaget over at jeg måtte kjøpe Vintage Warmer for å få en god pluginn som kan gi meg badass fet lyd på sporene og få alt i miksen til å sitte.

Logic har to "Phatness Generators" som er godt gjemt - og som du kan sjekke ut. De gir deg mye av den samme effekten.

Grandaddy tape saturation:
Finn frem Tape Echo effekten. Skru alle delays og filtre og feedback til 0. Da slutter den å funke som delay, men fortsetter å funke som analog tape-maskin anno 1966.
Gå i extended settings (klikk på den lille trekanten nederst i venstre hjørne) og sjekk "distortion" settingen der. Med denne slideren kan du velge hvilket nivå forvrengingen skal sette inn ved. Merkelappen er misvisende: den heter "distortion" men det er nivået den forvrenger ved og ikke mengden forvrenging som vises.

Du vil oppdage at helt på egen hånd gir denne deg noe av den samme varme lyden du liker med Vintage Warmer, men den er gratis.

FET-Compressor:
En FET (felt effekt transistor) forvrenger på samme måte som et rør. Logic har en glimrende FET emulator innebygget i kompressoren sin. Ja, riktig, den standarde kompressoren.
Men, den har en enda fetere setting som heter ClassA_U. Velg denne. Sett en lav (1.1:1) ratio, sett Threshold til - 14dB, Attack til 1,5ms og Release til 5.0ms, Autogain Off. Gain 1dB.

Denne lyden ligner svært på Vintage Warmer. Du kan regulere feelingen i bassen ved å øke Release opp til 50ms, eller sette den på Auto. Som den står, høres den FEEEET ut.

Grunnen er at den ikke lenger funker som kompressor, men som sub-harmonisk generator (varme lyden) og rør-amp overtonegenerator. Som den står gir den ca 1-3% forvrenging, det samme som Vintage Warmer.

Du vil ønske å bruke denne kompressoren på alt. Det låter bare "BEDRE".

Nyt en fet og varm lyd, - helt gratis!

Er musikk Logisk?

I 1985, et årstall mange av dere forbinder med det det å slutte med Pampers og klare å sitte på potte, satt Gerhard Lengeling og Chris Adam på hver sin pinnestol foran en Commodore 64 datamaskin og lagde et program for å spille digital musikk.

Maskinen de jobbet på hadde hele 64 kB ja KILOBYTE – ikke megabyte med RAM, og du måtte programmere mikroprosessoren direkte for å få programmet til å lage musikk. Peek og Poke kommandoene. Nei? Ingen av dere som husker det? Nå vel.

De utviklet videre, og laget verdens første noteskriveprogram som også kunne spille (Naotator) og noen år senere het firmaet deres emagic, og programmet het Logic.

Versjon 5.5.1 har lenge vært mitt favorittverktøy for digital musikkproduksjon, som mange av dere vet. Spol fremover, og gutta solgte seg til Steve Jobs og Apple, og kuttet support for PC. Det finnes altså ikke versjoner senere enn 5.5.1 for PC.

Etter en tur til Barcelona og demo av Macbook Pro på El Corte Ingles (Plaza de Catalunya) ble det klart for enkelte i reisefølget at en slik bare måtte hun ha, og etter mye om og men sitter jeg her og lager musikk på en slik med versjon 9 av Logic.

Hvorfor Logic?

Logic er unik på mange måter. Det er det eneste musikkproduksjonsverktøyet som er programmert med en enhetlig objektorientert datamodell i bunnen, basert på musikk, ikke teknikk. De andre, ProTools, Reaper og Ableton Live for eksempel, er digitale båndopptagere. Det betyr at de som programmerer har en annen ide i hodet. ProTools hadde lenge ikke støtte for MIDI (den digitale måten å representere musikk i noteform) og behandler lydfiler som Photoshop behandler bilder – som digitale billedlag som legges oppå hverandre i miksen.

I Logic kan du legge opptak oppå hverandre, men de spiller ikke samtidig. Miksemodellen er hentet fra synthenes verden. Det øverste laget synes, de blandes ikke. Det betyr at du kan ha en hel haug ”takes” på samme spor, og kan klippe og lime sammen en versjon – alt med kun ETT lydspor. (Comping) Du kan selvfølgelig lage kyssfader mellom klipp oppå hverandre, men slipper å tenke på det til daglig som du må i ProTools.

Du jobber også sømløst med både MIDI (trommer, synther, og styring av for eksempel lysshow) og Audio i samme vindu og med samme verktøy. Du kan for eksempel sitte å spille, uten å ta opp, og så tenker du at ”Hey! Det der låt kult! Skulle ønske jeg hadde tatt det opp…” Og så trykker du på en knapp, og vips! Så er det tatt opp likevel.. Dette gjelder både lyd og MIDI.

Hvis du trener på en gitarsolo, kan du sette programmet til å repeterer den vanskelige delen, så du automatisk spiller det samme stykket om og om igjen, og lager nye takes automatisk. Da bytter den automatisk monitoring slik at du hører det du forventer: Det du spilte først i introen, så det du spiller live når du tar opp, og deretter det du spilte inn tidligere når du er forbi soloen. Lydnivåene under selve innspillingen endrer seg også - for du kan sette opp lyttemiksen under innspilling separat fra avspilling – alt innenfra Logic - selv om du bruker Zero Latency Monitoring på lydkortet. Du kan også kombinere effekter som reverb under innspilling med Zero Latency Monitoring. 

Alle versjonene dine ligger pent ordnet i rekkefølge nedover på egne spor, men rutet til samme spak på mikseren, klar for utvelgelse.

Dette gjør at du jobber kjapt, trygt og billig. (Nei vent! Det var Kiwi!!)

Siden programmet er skrevet av folk som har opplevd begrensningene med kun 64 kilobyte RAM, er det utrolig ressurssnilt, og maskinen din klarer flere spor og tåler merkbart lavere buffersettinger (latency) på lydkortet enn for eksempel Nuendo.

Effekter i fleng..

Programmet kommer med det du trenger av effekter og instrumenter. La meg raskt nevne.

EQ: fleksibel EQ med variable frekvenser, filterskarphet (Q) og med opp til 20dB boost og kutt.

Delay: Alle slags delay effekter.

Forvrenging: Bitcrush/samplerate, tube, overdrive, faseforvrenging

Dynamikk: Kompressor, multiband kompressor, limiter, gate, mastering limiter, dynamikkprosessor (attack/sustain/release for audio), de-esser og expander

Filtere: Autofilter, Fuzz-wah, og vokoder

Hjelpeeffekter: Stereoverktøy, gainverktøy, I/O verktøy

Modulasjonseffekter: Chorus, ensemble, flanger, modulasjonsdelay, phaser, Leslie-rotor, skanner vibrato, tremolo, spreder.

Reverb: Fake reverb, naturlig romreverb, tape-echo

Spesielle: De-noiser, exciter, pitch-shifter, spektral-gate, stereo-spreader, Sub-bass generator.

Flengende instrumenter 
Logic kommer med et vell av synther; tre monofoniske og 8 stereo/multikanals.

Den mest avanserte heter Emagic Synthesizer 2 – ES2 for kort, og den har et utall stemmer og synteseteknikker (FM, AM, noise, modellering) og en modulasjonsseksjon som er komplett. Den kommer med en haug presets for å gjøre hva som helst. Også Crystal-lignende lange toneløp som endrer seg over tid.

En ganske unik synth er Emagic Vocoder 20, en synth som benytter en lydstrøm som tonegenerator, og følgelig åpner opp en ny verden for kreativt lyddesign.

Orgelet – Emagic Virtual B3 er en klone av Hammonds B3, og låter utrolig likt – de som har prøvd Native Instruments B4 vil finne at dette er like bra, og bedre integrert i sequenceren.

El-Pianoet Emagic Virtual Piano 88 modellerer Fender Rhodes I/II, Wurlitzer, Electra og en rekke andre.
Rhodes emuleringen er på mange måter å foretrekke fremfor orginalen. Mindre støy og bedre klang. 

Strenginstrumentmodellerings-synthen heter Emagic Virtual D6 modellerer strenginstrumenter, alt fra gitar til Hohners D6 klavinett. Kan man lage en monster-hit med noe slikt da? Spør Stevie Wonder..

Det er et viktig poeng her, at disse tre ikke er samplede instrumenter, men modellerte- Det vil si at det er en matematisk modell som benyttes for å lage lyden – og det igjen vil si at du kan tweake den på en meget kreativ måte – langt forbi det som er mulig med samples.

Og mens vi er inne på samplere – flaggskipet blant samplere heter Emagic Xtreme Sampler 24 Mk II – og jobber med sampler opp til 24bit 196kHz. Den er lett å bruke for å lage virtuelle instrument, og er enkel å integrere i Logics sequencer og med effekter. I seg selv har den mer modulasjons/lydskulptureringsverktøy enn du gidder å sette deg inn i. Og ja, det følger med en haug med instrumenter, fra flygel til fløyte.

Og trommer. Trommeprogrammering i Logic gjøres med EXS24 med multikanal utgang, slagfølsomme trommesamples og trommesequenceren.

Bassprogrammering gjøres på samme måte, med et bass-samplerinstrument, eller en av Logics bass-synther.

Fleksibilitet

Når du arbeider med Logic får du lyst til å gjøre endringer – koble den dingsen dit eller la den spaken styre den andre dingsen. Du trenger en arpeggiator til ditt B3-orgel? Eller vil du at keyboardet ditt skal styre tre ulike synther? Men med samme tonehøyde? Selv om du spiller i ulike oktav på kayboardet? Ikke noe problem. Logic har et innebygget MIDI legobyggesett som gjør at du henter frem bokser og kabler dem opp ved å trekke ledninger på skjermen, og vips! Så har du et unikt oppsett.

Vil du lage en live digital lydmikser med effekter? Koble opp inn og utganger og styr opp til 128 kanaler I/O fra Logic. Bytt oppsett med et tastetrykk for hver sang i settlisten, og se bandet smile på scenen. Madonna gjør det. Burde ikke du også bytte ut den slitne mikseren din?

Og mens vi er i gang: Mange lysstyringskonsoll benytter MIDI til lysstyring – hvilket vil si at på live-showet ditt kan lyset også styres fra Logic. Med en egen mikser dedikert til lyseffekter. Som gjerne kan være på en egen skjerm hvis lydmannen ikke vil dele.

Hva har skjedd fra versjon 5.5 til versjon 9?

Man skulle tro at programmet ikke var til å kjenne igjen når det er 4 versjoner siden sist jeg så det. Men versjon 9 på Mac og versjon 5.5 på PC er identiske i alle praktiske henseende. Apple er flinke på markedsføring, og dett med versjoner holder spenningen på topp. Men realiteten er at Logic kun har blitt tilpasset Mac. Med noen unntak.

Space-designer er en konvolusjonsenhet som brukes til å lage romklang og til å designe unike kunstige rom som du kan spille i. Den fungerer som Altiverb, men med en evne til også å designe rom, og til å sample dine egne rom for å lage egne impulser.

Takk Gud at jeg hadde mine egne impulser med meg da jeg skulle prøve den – mange av de som følger med er svært umusikalske. Jeg liker Lexicon 480-impulsene, they just sound sweet!

Logic Sample Slicer/Player! Endelig har Logic fått sin versjon av loop sampler. Du laster inn et spor, Det blir slicet, importert i EXS24 og tilgjengelig for redigering og spilling. Genialt! Her får du funksjonaliteten til loop-slicer program med kraften til Logic. Integrert i en arbeidsflyt som gjør det ekstremt raskt å komme i gang.

Amp Designer lar deg lage dine egne gitarforsterkere og modelleringen av AC30 top boost er for eksempel upåklagelig. Amplitube beware! 

Pedal Board er en tilsvarende seriøs modellering av de vanligste gitar stomp-boksene. Inklusive den gule smilefjes-pedalen.

Drum Replacer lar deg skifte ut trommer i trommesporene dine med egne sampler fra EXS-sampleren. Du har full kontroll over prosessen, men den kan gjøres ved et par museklikk hvis du er lat. Fungerer som den skal. Ikke noe tull.

Og for de av oss med mindre enn perfekt gehør har vi nå en enkel men effektfull Autotune.

Og for gitaristen i oss har vi nå fått en tuner. Greit når alle skal stemme likt. Den funker på alle instrumenter og sikrer at vi slipper krangling om hvem sin 100-kroners tuner er korrekt...

Og mens vi er inne på trommer: Ultrabeat. En tromme og bassmaskin som er en blanding av Guru og Microtonic. Du har 24 sample slots for trommer og perk, og en for basslinjen, du kan velge mellom syntetiske og samplede trommelyder, og du kan blande de to. Du har en step sequencer som er lett å programmere variasjoner på.

Men – hold deg fast – kun layered samples for Logics egne trommesamples?? WTF!!

Dette er et brukerinterface problem, for Ultrabeat er EXS24 under en ny innpakning. Så workaround (som ikke står noe sted!!) er å lage et multilayered sampleinstrumentet i EXS24, og importere den i Ultrabeat. Da funker det, sjø.

Men er Ultrabeat bedre enn Guru eller Microtonic?

Den er i alle fall bedre enn Battery. Guru er genialt intuitiv å bruke, også live. Alle knappene kan kontrolleres fra keyboard og kontroller. Ultrabeat er übercool og überforvirrende i utseende. Og Microtonic er 100x lettere å lage syntetiske trommer på som funker. Men, hvis du ikke har disse to, klarer Ultrabeat alt de klarer. Den er bare mer klønete å jobbe med.

Flex Time. Lei av å klippe, dra og lime og crossfade for å rydde opp i bass-sporene dine? Vel, fret no more! Hjelpen er her i form av Flex Time. Bare klikk på bass-sporet, og dra notene dit de skal være. Logic strekker eller krymper mellomrommene mellom notene automatisk. Timesaver!!

Og sist men ikke minst: ENDELIG har Logic fått notatblokk. Og den fungerer på sang og spor og miksernivå, og kan linke til web-innhold.

Hva mangler fortsatt?

Det jeg måtte kjøpe og laste ned for at jeg skulle kunne bruke Logic 9 var:

1) En skikkelig limiter.

Jeg mikser og mastrer i samme operasjon, og trenger å lytte til sangen som den blir. Da må jeg ha kontroll over nivåene i miksen. Og da må jeg ha en transparent limiter som ikke forvrenger. Det er veldig få som ikke låter drit. Waves? Glem det. Logics mastering limiter? Elendig. Kjærhus audio hadde en, men Kjærhus er borte. Så jeg fant – hold dere fast – Apples AU-units limiter. Den er transparent og forvrenger ikke, og er enkel i bruk.Og den er allerede installert på Applemaskinen.

2) Tube emulator som gir varme. Logics egen tube-greie er grei på instrumenter, men låter ikke bra på en hel miks. Voxengo’s tube-emulator med alle effektene stilt på eller nær 0, gir en realistisk tube-lyd som fra en dyr rør-amp.

3) Meter.

Med alle de blinkende metrene som alle plugins og miksere har, er det rart at Logic ikke har et eneste meter som funker. 

Vi må vite forholdet mellom peak og RMS verdien, gjerne etter Bob Katz’s K system. Før var det en plugin som het Inspector, men den finnes  ikke lenger. Av gratispluggene er det Voxengo’s SPAN som funker best, men den er stor og klumpete og gjør mye unyttig.

4) PSP Vintage Warmer.

Uten denne kan man ikke lage musikk på en PC. Litt som Verktøykasse på boks, den er så god at du bør ta en skje hver morgen. Den har korrekt forvrengingsmodell for både båndopptaker og rør, og gir – i riktig dose – en miks hvor alt ”sitter på plass”.

5) Logic 5.5. hadde et tilbehørsprogram som het Sound Diver - hvor du fikk et grafisk grensesnitt til å tweake hardware-synthene dine. Det finnes ikke lenger, og slettes ikke for Mac. Midi Quest XL heter erstatteren. For å sitere fra deres egen omtale:

"Congratulations! You're using hardware synths. You know something that many musicians have forgotten. Whatever the reason, hardware synths and effects simply sound better .... "

Bildet til høyre viser en av de mange sidene som gir meg full kontroll over min elskede Roland Synth. Som nå har fått en ny vår. Det er bare SÅ mange spennende lyder i den lille boksen!!!

Så har verden gått fremover? Ja, egentlig.

Save my song, del 2

Jeg har alltid beundret seriøse kvinnelige basssiter.

Det å lage en moderne poplåt er litt som å legge puslespill.
Bitene må passe ihop, ellers skurrer bildet. Det holder ikke at bitene liksom passer ut fra hvordan de er kuttet ut, trykket på bildet må stemme med helheten også.

Tolk denne metaforen som du vil.
Etter mye om og men har jeg nå fått på plass en basstromme. Det var et slit, fordi maskinen slo seg vrang midt oppi alt. Men hvis vi hopper over maskintrøbbel, så var problemet å få en basstrommelyd som vi kunne leve med.
Da ble Guru hentet frem, og en kul basstrommelyd skrudd frem. Så ble den lastet inn i Drum Replacer, som gjorde jobben med å spille basstrommen påny, bare med min tromme. For sikkerhets skyld kjørte jeg trommen gjennom et resonerende filter som laget litt ekstra grumlyd, og la ut på et eget spor. Så kan jeg mikse inn litt fetere lyd mot slutten av låta.

Så kom turen til bassgitaren.
Milde himmel.
Det er et gammelt ordtak som sier at det som spilles skal være "in tune and in time". Her var det ingen av bassgitarsporene som var det. Og det som verre var - bassen var spilt som om bassisten hadde mannen med ljåen i hælene. Kunsten med å spille bass er å være hurtig der det blir lagt merke til, og ligge å skyve låta ellers. Denne bassisten prøvde å konkurrere med hi-hatten om å dra låta fremover. Du skal være meget god for å spille raske sololøp gjennom en hel låt på en måte som funker.
Finnes det solistorkester bestående av basser?

Etter en times utforsking av hodebunnen min med negler (klø seg i hodet) og lytting til bassspillet med tiltagende slitne ører, måtte jeg bare konstatere at dette måtte gjøres om.
Jeg hentet bassgitaren ned fra stativet, og så at låta egentlig var ganske lett å spille - såfremt man spilte et normalt bassløp.

Og kanskje det kunne roe ned kompet så låta fikk puste litt? Det var nemlig melodisk og fint spilt med mange gode ideer, men de kom så tett på hverandre at de slo hverandre ihjel. Kunsten blir altså å ta med det som funker, roe det, og porsjonere ut godbitene der de blir husket av lytteren.

Så i morgen blir det bass-spilling.

Hvorfor koster det så mye å lage en plate - egentlig? Fordi det er mye arbeid.

The killing of Max Headroom

Kult-figuren Max Headroom fikk navnet sitt etter at han kjører inn i et garasjeanlegg og smadret hodet i skiltet som varsler ”Max Headroom”.

Han blir utsatt for et attentat fordi han  har funnet ut en grusom hemmelighet som truer hele den bestående maktbasen til selskapet han jobber for.

Filmene med Max er inspirasjon for og forløperen til The Matrix.

Jeg skal prøve å ta livet av ham jeg også. 

I gamle, gamle dager eksisterte båndopptagere. De tok opp lyd på plastfolie pålimt jernoksyd – også kalt lydbånd.

Lydbånd har ingen klar grense for hvor sterke signaler du kan lagre på det. Du kan spille høyere og høyere og høyere, og båndet bare suger til seg mer og mer signal. Riktignok ikke like bra, men du får alltids presset inn litt til.

Båndet komprimerer signalet, du kan doble nivået, men båndet klarer kanskje bare å ta imot 10% mer, så det du får ut er en komprimert variant av det du spilte inn.

Så hvilket nivå skal vi spille inn på? I gamle dager valgte man å spille inn på et nivå hvor båndet komprimerte 1dB. (Altså ga båndet deg 1dB mindre ut ved avspilling enn du dyttet inn når du tok opp.) Ved dette nivået fikk du også 3% forvrenging med på kjøpet under avspilling.

Hvis nivået under innspilling ble øket ytterligere, steg forvrengingen raskt i takt med kompresjonen.

Så, 0dB på en båndopptager er et valgt nivå på båndet, og det er ingen klar grense oppover. Her kommer ordet HEADROOM inn – det var takhøyde over 0dB. Faktisk veldig stor takhøyde.

Miksere som skulle gi signal til en båndopptager måtte kunne gjengi signal godt OVER 0dB. Båndopptageren ble raskt datidens kompressor og limiter – du kjørte lyden inn i en båndopptager med full dynamikk, og fikk redusert dynmikk ut, både fordi båndopptageren la til støy, og fordi den komprimerte og begrenset toppnivået på en myk måte.

Den engelske teknikkeren Bob Auger var godt kjent blant oss i London avdelingen av The Audio Engineering Society som en som forsvarte å bruke båndopptageren på denne måten. Folk flest kjenner ham kanskje bedre som mannen bak spakene på Stones’ Hyde Park konsert, Isle of Wight konserten i 1969, og som teknikker for Kinks (Sunny Afternoon) og Animals (House of the Rising Sun), i tillegg til Stockhausen, Sinatra, Steve Winward & Spencer Davis Group (Keep on Running). Og 1000 andre.

Han kunne være brysk, og meg som var opptatt av HiFi på den tiden feide han til side, med ”grow up, son!” Det han mente var at støy fra båndopptagere var ille, og en måte å unngå hørbar støy på var å øke nivået til langt over 0dB. Nivåene kunne presses opp hvis du aksepterte kompresjon, og kompresjon fikk poplåter til å høres kulere ut, så hvem brydde seg om forvrenging???

Han hadde rett. Men nå er han død på 14. året, og det som var sant da er ikke sant lenger.

Max Headroom døde da den første AD-konverteren forvandlet lydsignaler til en datastrøm. I bytte mot 96dB signal til støyforhold, fikk vi 0dB headroom.

Verden ble aldri den samme igjen.

Så når en mikser reklamerer med 128dB dynamisk område, så er nok det sant isolert sett, men du får ikke brukt mer enn 80-90 av dem. For en moderne mixer har kanskje 30dB ”headroom” – som du kan bruke til å stange hodet i taket med. Og det går med deg som med Max. (Stakkars Max!) 

På en mikser som brukes til opptak i dag, er alt over 1 V bortkastet. Det kommer ikke med, og blir klippet vekk av lydkortet. 

"Du må ta opp ved -20dB skjønner'u! Åsså mårru ha 24bits, veit'u!"

Pass på nivåene dine, ellers kommer vi hjem til deg!

Nivåer i tracking, miksing, mastering og i stuen.

Hører på Lou Reed ”The Passenger” – en monster hit.

Lou sier det rett ut og spiller rett frem. Så jeg tenkte jeg skulle si det som det er…

Da jeg besøkte Laurie Fincham – utviklingssjef på høyttalerfabrikken KEF i Maidstone syd for London på ’70 tallet hadde han nettopp kjøpt en HP 1000 teknisk datamaskin. Den var stor som et garderobeskap. Og hadde noe som het RAM i så store mengder at han kunne lagre noen sekunder med ekte musikk.

Og til å sammenligne musikken som gikk inn i høyttaleren med det målemikrofonen i rommet målte. Dette hadde vi drømt om lenge, og nå var Laurie rød i kinnene av stolthet over å kunne vise frem utstyret sitt. Tidligere var slike målinger omtrent umulige, måleutstyret fantes ikke for direkte sampling av en hendelse i akustikken.

Ett eksempel: Når vi skulle måle romakustikk måtte vi bruke en båndopptager, ta opp en impuls (lyden av en startpistol) og så lage en loop av tapen, og kjøre den i sløyfe hundrevis av ganger for å få ut data for frekvensforløpet til rommet – et frekvensbånd av gangen. (Hvert bånd var på 1/3 oktav – oppløsning på herz-nivå var fortsatt noe vi drømte om).

En båndopptager har et signal-til-støyforhold på 54 dB på en god dag. Det tilsvarer en oppløsning på 9 bit. Og da måtte vi akseptere en forvrenging på 3% 3. harmonisk.

Så hvis vi skulle måle med større oppløsning, måtte vi bruke 2 båndopptagere, og justere forsterkingen opp på den ene. På denne måten kunne vi måle med om lag 65dB oppløsning, altså 11 bits oppløsning. Og dette var måleutstyr i laboratoriet.

En kassettspiller hadde om lag 8-bits oppløsning.

Radio Luxemburg, som Beatles-gutta så vell som alle over 50 fikk sin popmusikk på, hadde en oppløsning på ca 4 bit. Det var vanlig for AM-radio over horisonten. For å kunne sende lyd gjennom en antenne trengtes ufattelig med effekt. Flere millioner watt ble sendt ut i luften for eksempel fra Kløfta ved Gardermoen og Kvitsøy ved Bergen. Disse signalene kunne du ta imot med 4 bits oppløsning over hele Europa med svært enkelt utstyr.

NRKs FM-sendinger hadde en maksimal oppløsning på 12 bit hvis du hadde en kostbar FM mottager, egen antenne på taket og var heldig å bo så du så senderen. Vanlige FM-mottagere var nede på 10 bit.

Men siden alt materiell unntatt levende musikk (som regel klassiske konserter) kom fra båndopptagere med 9 bits oppløsning var dette begrensingen på oppløsningen.

Så Lou Reed spilte inn platen sin på utstyr som var mye bedre enn AM-radioene de fleste lyttet på i USA den gangen platen kom ut. Men klart dårligere enn Hi-fi entusiastens FM-mottager.

Disse små historiske snuttene bør være nok til å forklare hvorfor man hele tiden etter krigen har prøvd å få bedre kvalitet på overføring av musikk.

Enter the CDMens grammofonen har en klar historie med helter og skurker, er CD-en et resultat av mange mennesker som arbeidet sammen.

Samplingraten gav seg av seg selv fra Nyquist’s samplingteorem. Alle vet vi oppfatter lyd fra ca 20Hz til 20.000Hz.

For å gjengi 20.000Hz i et digitalt medium, må du ha en samplingfrekvens som er minst dobbelt så høy. Så når man av ulike grunner valgte 44.100 Hz, kunne CD-en gjengi opp til 22050Hz, greit nok.

Og hvor mange bits oppløsning skulle man ha?

Det ble diktert av miksere og mikrofoner og annet utstyr, og er ikke så langt fra ørets grenser. En mikser og mikrofon har ca 70dB oppløsning, og det tilsvarer 12 bit. Så noe bedre enn det bør platen klare, tenkte man.

Vi hører lyder omtrent fra 20dB til 120dB. Over 120 begynner det å gjøre vondt, og under 20dB har vi vansker med å høre at det er noe. Dette er veldig avhengig av hva slags lyd vi hører. Hviskende stemmer kan vi høre bedre enn for eksempel en bassgitar. Trekker vi 20 fra 120 får vi 100dB dynamisk område for øret, sånn ca. Det tilsvarer 17 bits oppløsning.

Så en CD fikk 16 bits oppløsning som gir 96dB dynamisk område, halvparten av ørets, men

bra nok til alle praktiske formål, og langt bedre enn de beste mikrofoner og forsterkere.

Hva betyr dette i praksis for et digitalt studio?

All musikk som ikke kommer fra en software-synth har dårligere oppløsning enn et 16 bits studio. Så 16 bit er mer enn nok.

Men hvor skal nivåene ligge?

En proff mikser har ca 80 dB signal/støy ved 44dB forsterking, og har derved en oppløsning på mellom 13 og 14 bit.

Når du har flere kanaler, så synker oppløsningen med 1 bit hver gang antall kanaler fordobles.

La oss si vi har en kjempegod 14 bits mikser, så synker oppløsningen til 13 bit ved 2 kanaler, 12 bit ved 4 kanaler. 11 ved 8 og10 ved 16 spor avspilt samtidig.

Dette er fordi vi må skru ned nivået for hver ny kanal vi spiller av for at ikke utgangen skal gå i rødt, mens støybidraget har samme nivå. Da reduseres signal/støyforholdet.

Det er få musikkproduksjoner som har stort mer enn 4 kanaler som adderer slik som jeg beskrev ovenfor. (Ikke alle instrument spiller samtidig på samme frekvens.) Det kan du sjekke ved å sette opp en miks så den dunker mot 0dB ut, og se hvor mye du må skru ned kanalfaderen på hvert spor for ikke å gå i rødt.

På mine mikser er kanalfaderne trukket ned mellom 6 og 12 dB. Altså har utstyret mitt en teoretisk maksimal oppløsning på 12 bits.

Hvis du følger rådene i enkelte blogger, og skrur ned forsterkningen så du spiller inn LAVERE enn 0dB får du lavere signal med like høy støy = enda dårligere oppløsning.

Jammen, sier du, jeg har jo 24 bits oppløsning på lydkortet mitt, og 32 bits oppløsning i Logic eller ProTools eller Cubase eller Ableton Live. Så fint! – sier jeg. Så lenge du ikke har en signalkilde som har 24 bits oppløsning (slike finnes ikke) så vil alle de 8 ekstra bitsene inneholde støy. Du bruker altså den ekstra I/O belastningen og CPU-kraften som trengs til 24bits audiofiler til å flytte rundt på og prosessere støy.

Men det blir verre enn dette. Tallene over er de teoretisk beste oppnåelige. Vi skal nå se på hva som kan gjøre dem riktig ille, og hvordan vi kan unngå det.

Kobler vi en mikrofon til mikseren, øker støyen som regel med minst 10dB. Men i et hjemmestudio er det alltid støy i rommet fra ulike kilder som vifter, trafikk, vind, mennesker som puster og beveger seg, møbler og gulvlyder, eller fuglekvitter om sommeren. Skal vi mic’e opp en amp får vi sjelden mer enn 40dB eller 7 bits oppløsning. 60 dB er mer normen i en varlig rom med akustiske instrumenter. Så 10 bits oppløsning er det beste vi får i hjemmestudioet. Proft isolerte lydstudio kan nå 11,5 bit.

Men oppløsningen på skarptromme-mic’en, da?

Ja i utgangspunktet har den jo høy oppløsning, men når den står midt i et bråkete trommesett kommer det veldig mye fremmede trommelyder inn i den.

Skal vi regne oppløsning på skarptrommen i forhold til andre trommer, blir oppløsningen veeeldig lav, kanskje bare 3 bit. Så det er nok litt feil. Men selv om vi aksepterer støy fra trommene (bleed through) er fortsatt uønsket støy fra settet, trommissen og rommet så høy at vi nok ikke kommer over 8 bit.

En måte å unngå at støyen bygger seg opp (på et trommesett har vi ofte 10 mic’er og bare det gir en økning i støyen på 10db for ren støy og 20dB for uønskede signaler) er å bruke en NOISE GATE. Den demper signalet når det ikke er bruk for det. Brukt riktig vil den sørge for å redusere antall åpne mikrofoner ut fra hvilke trommer som blir spilt på. Overhead-mic'ene vil fortsatt gi en ”romfølelse” som maskerer åpning og lukking av noise-gatene.

På en god dag vil dette gi fra 10-20dB bedre dynamikk i trommesettet som vil høres luftigere og åpnere.

Jo dårligere lyddemping i trommerommet, jo mer er det å hente på denne teknikken.

For de øvrige kanalene i en miks, er det to teknikker som funker for å ØKE dynamikken og oppløsningen, og noen som MINKER dynamikken samtidig som den øker støyen.

Økt dynamikk får du ved enten å bruke en expander / noise gate på kanalen, eller ved å justere nivåene under opptak manuelt ved å flytte på spaken på mikseren. ”Riding the fader”. Alle vi gamlekara gjorde det før limitere ble allemannseie. Ved å justere forsterkingen ned når det ikke er signal, eller når artisten gir mye lyd, så øker den opplevde oppløsningen. Hvis man øver på det, gir teknikken absolutt det mest musikalske resultatet.

Hvis vi derimot bruker en kompressor eller limiter, reduseres oppløsningen, for de kjører OPP forsterkingen i svake partier og øker dermed støyen.

Maskeringseffekten og ”luft” i opptaket.

Selv om du bruker en noise-gate på alle tromme-mikrofonene, vil romlingen fra trommestolen fortsatt komme med når gaten er åpen. Alle slike smålyder, pluss gitarforsterkerstøy, ligger i bakgrunnen i miksen og irriterer øret.

Selv om støyen maskeres av det mye kraftigere signalet, er den ikke borte.

En ren og luftig miks er resultatet av et støyfritt opptak.

Da må gitaramper på service, eller justeres annerledes, trommepedalen smøres, skranglelyder tapes, og studioet lydisoleres og lyddempes.

Og vokalisten stå nærmere mikrofonen.

Jo dårligere studio, jo nærere lydkilden må du plassere mikrofonene.

Hvordan skal forsterkningen (gainet) stilles inn?

For å få lavest mulig støy, og høyest mulig oppløsning må vi jobbe som følger.

La oss si at lydkortet vårt klipper ved 1V rms inn. Ikke uvanlig.

Gode lydkort klipper ved å klippe av lydbølgen rent, som om det var gjort med en saks.

Dårlige lydkort lager et ujevnt klipp, hvor det lages støy i kuttet.

Et godt lydkort kan derfor godt klippe diskantlyden fra et cymbal med 6dB uten at noen hører det. Men du kan ikke klippe en bassgitar noen ting uten at alle i bandet hører det.

Alle andre instrumenter ligger midt imellom. Noen ganger hører du det, andre ganger ikke.

Så det å "kjøre i rødt" er farligst på de treigeste og mest forutsigbare instrumentene, som det til gjengjeld er lettest å justere faderen opp og ned på. Du VET at en vokalist vil trå til litt ekstra på refrenget, og med "the finger on the fader" er du forberedt..

Poenget her er at for høyest mulig oppløsning bør innspillingsnivået ligge så tett opp mot 1V som mulig, men aldri over. Og man behøver ikke være så redd for at alt er tapt hvis et enkelt cymbalslag skulle gi rødblink i lampen.

Jeg spiller inn ved -20dB!
Så er det de ikke-tekniske moteløvene som sier at ”jeg spiller inn ved -20dB”.

Det er fint hvis du liker 20dB mindre ”luft” i opptaket ditt, eller hørbar støy hvis du etterpå komprimerer signalet.

Vi andre vil heller ha 20dB lavere støy.

Eneste grunn til å spille inn under 1V er at du er redd for at signalet skal komme OVER 1V og bli klippet. Så sørg for at det ikke skjer, da!

Moderne opptaksteknikk hvor du legger på ett og ett spor, gjør dette enkelt. Hvis du tar opp via en mikser, bruker du fingeren på faderen, og justerer nivået under opptak. Ja, det krever øvelse. Men er du ikke studioteknikker??

Hvis du bruker en channel strip, som ikke har en god fader, får du enten skru på gain-knappen, eller kjøre signalet innom en god limiter før det går til lydkortet. dbx 160 er meget bra. Nei, du kjører det som regel IKKE gjennom en kompressor med høy ratio. Du får aldri en vanlig channel-strip kompressor til å gjøre jobben til en limiter. Sorry, no can do! Alt du oppnår da, er å REDUSERE oppløsningen og ”flate ut” lyden.

For at dette skal virke, må du stille inn limiteren så den trår inn et par dB under 1V, og tracke med et digitalt meter som viser når limiteren slår inn. Du justerer gainet gjennom opptaket så limiteren trår til så vidt en gang i blant.

Da har du, pr definisjon, den høyeste definisjonen utstyret ditt gir. Altså spor med max 12 bits oppløsning.

Når skal man bruke kompressoren på en channel strip ved opptak?

Når du er sikker på at du ikke skal endre lydbilde etterpå, og vet hva slags lyd du er ute etter. Mange sjangere er så fastlåste at kompressoren settes slik eller sånn uansett. Da sparer du tid og støy på å gjøre det analogt før lydkortet. Dette gjelder også EQ, hvor boost i diskanten høres langt bedre ut analogt enn digitalt. Mens boost i bassen nok låter bedre med en digital EQ. Basskutt, derimot, kan med stort hell gjøres analogt for å øke oppløsningen. Rumling fra mikrofoner kan utgjøre 10-15dB og et godt høypass-filter kan forvandle en tett og ekkel sound til åpen og luftig.

Bassgitar på en country-låt er et bra eksempel på et opptak hvor både low cut, EQ og kompresjon kan gjøres under opptak.

Fikk noen opptak fra et engelsk studio her om dagen, og der var mannlig vokal tatt opp med ganske åpenbar kompresjon. Det gjorde comping og klipping vanskelig, og gjorde til slutt at jeg ga opp, for sounden på vokalen var bestemt av en teknikker som hadde en helt annen visjon av hvordan låta skulle være.

Dette har skjedd meg med opptak fra George Martin’s Air Studios i London også, så det skjer uansett pris og erfaring til de involverte. Vel, kanskje ikke uavhengig av erfaring. Tror aldri George Martin sjøl ville sendt fra seg komprimert vokal som enkelt-spor.

Vokal er altså et eksempel på at kompresjon bør skje ”in the box”.

EQ av mikrofoner i diskanten kan med fordel gjøres analogt. Hvis du som meg bruker mye ”sigar-kondensatorer” – småmembran kondensator mikrofoner – så er de ofte veldig rette og fine i toppen, og kan låte kjedelige. Ikke har de boooom i bassen heller. Ikke engang på vokal. Her kan EQ med +3dB ved 10kHz og en svak ”shelving-boost” EQ fra 500Hz og nedover være på sin plass.

Ikke glem basscut filteret.

Hva skal ikke ha basscut filter? Alle instrumenter med imponerende dynamikk og vidt frekvensområde. Et konsertflygel. Et slagverk til en jazzlåt.

Her må rumling fjernes ved kilden for å få optimal oppløsning.

Normalizing

Når alle sporene er spilt inn, skal de, for optimal oppløsning, normaliseres til 0dBFS. Dette gjør at nivået på sporet heves helt til det høyeste nivået er 0. Alle spor får da samme og like høye peak-nivå.

Ved å gjøre dette, blir det lett å stille in dynamikk-prosessering som kompressorer og gater. Likt fra gang til gang og fra spor til spor.

Det reduserer også digital støy fra DAW og effekter. Alle vanlige effekter er designet til å fungere med 0dB som referanse.

Miksing

Her skal jeg ikke driste meg til å komme med en fasit, for det er alt for mange meninger. Men en grunnregel er alle enige i: sørg for at nivået ut aldri går i rødt, og holder seg så nær 0dB som mulig.

Det jeg SKAL gjøre, er å påpeke noen vanlige misforståelser.

a) ”Jeg mikser til -6dB så mastering teknikeren skal ha noe å gå på”.

Det er ikke nødvendig, og reduserer oppløsningen til ingen nytte. Og det gir deg ingen kontroll over dynamikken i miksen din.

b) Jeg har en limiter på utgangen, så jeg går aldri i rødt!

Så fint! Da ender du opp uten å ha kontroll på hvor høyt miksen LÅTER. Siden du ikke følger med på om meteret går i rødt, blir vant til at limiteren ordner opp, og du pusher lett nivået ut høyere og høyere... Da ender du opp med en veldig høy miks som låter papp, fordi du IKKE følger med på hvor høyt den låter.

Det du BØR gjøre, er å bytte ut meteret på utgangen i mikseren din med et skikkelig meter som viser deg de TO ting du må passe på, på en gang.

1) At miksen ikke klipper (går i digital rødt, altså treffer 0dB)

2) At gjennomsnittlig lydnivå er slik at miksen har ”luft” og ”puster”.

Vi trenger altså et ultrakjapt meter som viser peak-nivå. Dette bruker vi til å sjekke om miksen klipper.

Så trenger vi et tregt meter som viser det gjennomsnittlige lydnivå.

Heldigvis finnes det mange slike. Inspector er en ressurssnill plug-in variant, men det er mange flere.

Hvor tregt skal det trege meteret være? Tregt nok. Mange har eksperimentert med dette, så du trenger ikke gå så dypt inn i det. Let etter et meter som forholder seg til K-14 standarden – altså et tregt meter som kan stilles inn så det viser tydelig at noe går over -14dB.

Hvis gjennomsnittet på en popmiks går høyere, låter det tett og lukket. Er gjennomsnitsnivået -20 eller lavere låter det kjedelig.

Så for moderne musikk er et gjennomsnittsnivå på -14dB en bra standard.

Lytting

Dolby surround mikses under standardiserte lyttebetingelser. Dette gjør at lyden på Hollywood-filmer er merkelig lik fra film til film. Sånn vil vi ha det.

Og sånn vil vi at CD’ene og MP3’ene våre skal låte også. Det gjør de ikke - spiller du en CD etter en film på DVD, er lyden mye høyere fordi platebransjen konkurrerer om å ha den høyeste lyden, og fordi uerfarne musikkprodusenter ikke standardiserer lyttenivåene under miks.

Hvis den er mikset på hodetelefoner eller alle mulige høyttalere på venners hjemmestudio blir det veldig vanskelig å få en god og repeterbar miks. En av grunnene er at lyttenivået påvirker opplevelsen av miksen, og så lenge det varierer fra sted til sted forandrer miksen seg også.

Hele poenget med å kalle noe et ”studio” er at det er en plass hvor alt er lagt til rette for å jobbe effektivt. Riktige lyttenivå er en viktig del av det å kalle noe et ”studio” hva nå det er på soverommet eller i Hollywood.

For at du skal kunne vurdere hvordan en miks låter mest mulig korrekt, kjører du rosa støy gjennom de to fronthøyttalerne og stiller lyttingen så du måler 86dB SPL ved lytteposisjon.

Min lyttemikser har en knapp som demper med 20dB. På den måten kan du lett sjekke miksen ved normalt og lavt nivå. Vanlig klippearbeid gjør jeg ved 66dB (SPL) for å unngå å slite ut øra.

Med normaliserte nivå lærer øret seg lett hva som er ”høyt”, ”lavt” og ”alt for høyt” selv uten å se på gjennomsnittsmeteret.

Mastering

Mastering skal lage en konsistent sound gjennom hele plata og sørge for at den låter som andre plater i sjangeren.

Hvis mikseren har gjort en god jobb, er det stort sett tonale justeringer som blir gjort.

I mastering brukes lite EQ, men derimot brukes ofte en multiband kompressor som justerer dynamikken i de ulike toneområdene av miksen. Dette er fordi enferdig miks har rett nivå, men kanskje feil balanse. Multibåndskompressoren lar deg justere balansen uten å endre nivået.

Det er en vanlig misforståelse at ”You cannot undo compression”. Joda, det kan du. Ellers hadde Dolby aldri blitt et varemerke i de 1000 hjem. Ray Dolbys vei til berømmelse var et sett med komprerssor/ekspandere til bruk med båndopptagere. De gjorde nettopp det – å først komprimere signale, og så ekspandere det tilbake på plass igjen. Ingen klaget.

Så en komprimert miks kan du ekspandere til den låter luftigere. Altså ha samme peak-nivå, men et lavere gjennomsnittsnivå.

Poenget med en fleksibel multibåndskompressor er altså at du kan variere forholdet mellom peaknivået og gjennomsnittsnivået i miksen i flere frekvensområder samtidig. Den er altså både en ekspander og en kompressor, og du kan variere innstillingene fritt mellom de to. Altså kan du variere det opplevde lydnivået selv om miksen beholder sitt maks 0dB nivå.

Et annet viktig poeng med en multibåndskompressor er at den knapt er hørbar når den jobber. (På en god dag.)

Den pumper ikke, den får ikke miksen til å låte pakket og grøtete i mellomtonen, og den knuser ikke cymballene til grus.

Det er fordi du kan sette parameterne for attack og delay tilpasset det enkelte frekvensbånd, og at forvenging som introduseres i bassen, ikke påvirker miksen slik som i en vanlig kompressor.

Mastering limiting er det siste verktøyet som teknikeren kan bruke for å fjerne transienter i musikken så det er plass til enda et par tre dB øking i lydnivået før klipping.

Mastering-teknikkeren kan altså velge hvor høyt en miks skal låte fritt, nesten uansett nivå på materiale han får inn. Eneste unntak er hvis materialet allerede er mastret til maks lydnivå (altså bare har noen få dB dynamikk). Da låter det dritt, og vil fortsette med det.

Det siste trinnet i masteringprosessen er å legge på støy (”dithering”) som jevner ut den digitale forvrengingen som er i miksen så den opplevde oppløsningen er maksimal og lydkvaliteten ved lave nivåer er mest mulig ”analog”.

Man må ha eksperimentert med støyinnjeksjon for å verdsette denne teknikken fullt ut. En miks som låter ”hardt” og ”digitalt” kan mykes opp betraktelig ved å tilføre riktig mengde støy. Og måler du med instrumenter, finner du at digital forvrenging reduseres, så det er målbart lureri og ikke sort magi.

Til slutt

Hvis du følger disse rådene, har du optimal oppløsning og en god, luftig miks.

Gjennomsnittsnivået i miksen din er -14dB, og det lytter du på til 86dB.

Det vil si at det høyeste lyttenivået er 86+14=100dB, og det laveste nivået i et stille rom er 20dB. Lytteopplevelsen har da 80dB oppløsning, samme som mikseren. Det tilsvarer 14 bit.

Legg til 2 bit med støy, og len deg tilbake, vel vitende om at du har laget det så godt som teknologien tillater. Og legg merke til at 24bit aldri har vært nevnt, ei heller 96kHz sampling.

Happy tracking, mixing and mastering at 16/44.1!!