 |
| Pass på nivåene dine, ellers kommer vi hjem til deg! |
Nivåer i tracking, miksing, mastering og i stuen.
Hører på Lou Reed ”The Passenger” – en monster hit.
Lou sier det rett ut og spiller rett frem. Så jeg tenkte jeg skulle si det som det er…
Da jeg besøkte Laurie Fincham – utviklingssjef på høyttalerfabrikken KEF i Maidstone syd for London på ’70 tallet hadde han nettopp kjøpt en HP 1000 teknisk datamaskin. Den var stor som et garderobeskap. Og hadde noe som het RAM i så store mengder at han kunne lagre noen sekunder med ekte musikk.
Og til å sammenligne musikken som gikk inn i høyttaleren med det målemikrofonen i rommet målte. Dette hadde vi drømt om lenge, og nå var Laurie rød i kinnene av stolthet over å kunne vise frem utstyret sitt. Tidligere var slike målinger omtrent umulige, måleutstyret fantes ikke for direkte sampling av en hendelse i akustikken.
Ett eksempel: Når vi skulle måle romakustikk måtte vi bruke en båndopptager, ta opp en impuls (lyden av en startpistol) og så lage en loop av tapen, og kjøre den i sløyfe hundrevis av ganger for å få ut data for frekvensforløpet til rommet – et frekvensbånd av gangen. (Hvert bånd var på 1/3 oktav – oppløsning på herz-nivå var fortsatt noe vi drømte om).
En båndopptager har et signal-til-støyforhold på 54 dB på en god dag. Det tilsvarer en oppløsning på 9 bit. Og da måtte vi akseptere en forvrenging på 3% 3. harmonisk.
Så hvis vi skulle måle med større oppløsning, måtte vi bruke 2 båndopptagere, og justere forsterkingen opp på den ene. På denne måten kunne vi måle med om lag 65dB oppløsning, altså 11 bits oppløsning. Og dette var måleutstyr i laboratoriet.
En kassettspiller hadde om lag 8-bits oppløsning.
Radio Luxemburg, som Beatles-gutta så vell som alle over 50 fikk sin popmusikk på, hadde en oppløsning på ca 4 bit. Det var vanlig for AM-radio over horisonten. For å kunne sende lyd gjennom en antenne trengtes ufattelig med effekt. Flere millioner watt ble sendt ut i luften for eksempel fra Kløfta ved Gardermoen og Kvitsøy ved Bergen. Disse signalene kunne du ta imot med 4 bits oppløsning over hele Europa med svært enkelt utstyr.
NRKs FM-sendinger hadde en maksimal oppløsning på 12 bit hvis du hadde en kostbar FM mottager, egen antenne på taket og var heldig å bo så du så senderen. Vanlige FM-mottagere var nede på 10 bit.
Men siden alt materiell unntatt levende musikk (som regel klassiske konserter) kom fra båndopptagere med 9 bits oppløsning var dette begrensingen på oppløsningen.
Så Lou Reed spilte inn platen sin på utstyr som var mye bedre enn AM-radioene de fleste lyttet på i USA den gangen platen kom ut. Men klart dårligere enn Hi-fi entusiastens FM-mottager.
Disse små historiske snuttene bør være nok til å forklare hvorfor man hele tiden etter krigen har prøvd å få bedre kvalitet på overføring av musikk.
Enter the CDMens grammofonen har en klar historie med helter og skurker, er CD-en et resultat av mange mennesker som arbeidet sammen.
Samplingraten gav seg av seg selv fra Nyquist’s samplingteorem. Alle vet vi oppfatter lyd fra ca 20Hz til 20.000Hz.
For å gjengi 20.000Hz i et digitalt medium, må du ha en samplingfrekvens som er minst dobbelt så høy. Så når man av ulike grunner valgte 44.100 Hz, kunne CD-en gjengi opp til 22050Hz, greit nok.
Og hvor mange bits oppløsning skulle man ha?
Det ble diktert av miksere og mikrofoner og annet utstyr, og er ikke så langt fra ørets grenser. En mikser og mikrofon har ca 70dB oppløsning, og det tilsvarer 12 bit. Så noe bedre enn det bør platen klare, tenkte man.
Vi hører lyder omtrent fra 20dB til 120dB. Over 120 begynner det å gjøre vondt, og under 20dB har vi vansker med å høre at det er noe. Dette er veldig avhengig av hva slags lyd vi hører. Hviskende stemmer kan vi høre bedre enn for eksempel en bassgitar. Trekker vi 20 fra 120 får vi 100dB dynamisk område for øret, sånn ca. Det tilsvarer 17 bits oppløsning.
Så en CD fikk 16 bits oppløsning som gir 96dB dynamisk område, halvparten av ørets, men
bra nok til alle praktiske formål, og langt bedre enn de beste mikrofoner og forsterkere.
Hva betyr dette i praksis for et digitalt studio?
All musikk som ikke kommer fra en software-synth har dårligere oppløsning enn et 16 bits studio. Så 16 bit er mer enn nok.
Men hvor skal nivåene ligge?
En proff mikser har ca 80 dB signal/støy ved 44dB forsterking, og har derved en oppløsning på mellom 13 og 14 bit.
Når du har flere kanaler, så synker oppløsningen med 1 bit hver gang antall kanaler fordobles.
La oss si vi har en kjempegod 14 bits mikser, så synker oppløsningen til 13 bit ved 2 kanaler, 12 bit ved 4 kanaler. 11 ved 8 og10 ved 16 spor avspilt samtidig.
Dette er fordi vi må skru ned nivået for hver ny kanal vi spiller av for at ikke utgangen skal gå i rødt, mens støybidraget har samme nivå. Da reduseres signal/støyforholdet.
Det er få musikkproduksjoner som har stort mer enn 4 kanaler som adderer slik som jeg beskrev ovenfor. (Ikke alle instrument spiller samtidig på samme frekvens.) Det kan du sjekke ved å sette opp en miks så den dunker mot 0dB ut, og se hvor mye du må skru ned kanalfaderen på hvert spor for ikke å gå i rødt.
På mine mikser er kanalfaderne trukket ned mellom 6 og 12 dB. Altså har utstyret mitt en teoretisk maksimal oppløsning på 12 bits.
Hvis du følger rådene i enkelte blogger, og skrur ned forsterkningen så du spiller inn LAVERE enn 0dB får du lavere signal med like høy støy = enda dårligere oppløsning.
Jammen, sier du, jeg har jo 24 bits oppløsning på lydkortet mitt, og 32 bits oppløsning i Logic eller ProTools eller Cubase eller Ableton Live. Så fint! – sier jeg. Så lenge du ikke har en signalkilde som har 24 bits oppløsning (slike finnes ikke) så vil alle de 8 ekstra bitsene inneholde støy. Du bruker altså den ekstra I/O belastningen og CPU-kraften som trengs til 24bits audiofiler til å flytte rundt på og prosessere støy.
Men det blir verre enn dette. Tallene over er de teoretisk beste oppnåelige. Vi skal nå se på hva som kan gjøre dem riktig ille, og hvordan vi kan unngå det.
Kobler vi en mikrofon til mikseren, øker støyen som regel med minst 10dB. Men i et hjemmestudio er det alltid støy i rommet fra ulike kilder som vifter, trafikk, vind, mennesker som puster og beveger seg, møbler og gulvlyder, eller fuglekvitter om sommeren. Skal vi mic’e opp en amp får vi sjelden mer enn 40dB eller 7 bits oppløsning. 60 dB er mer normen i en varlig rom med akustiske instrumenter. Så 10 bits oppløsning er det beste vi får i hjemmestudioet. Proft isolerte lydstudio kan nå 11,5 bit.
Men oppløsningen på skarptromme-mic’en, da?
Ja i utgangspunktet har den jo høy oppløsning, men når den står midt i et bråkete trommesett kommer det veldig mye fremmede trommelyder inn i den.
Skal vi regne oppløsning på skarptrommen i forhold til andre trommer, blir oppløsningen veeeldig lav, kanskje bare 3 bit. Så det er nok litt feil. Men selv om vi aksepterer støy fra trommene (bleed through) er fortsatt uønsket støy fra settet, trommissen og rommet så høy at vi nok ikke kommer over 8 bit.
En måte å unngå at støyen bygger seg opp (på et trommesett har vi ofte 10 mic’er og bare det gir en økning i støyen på 10db for ren støy og 20dB for uønskede signaler) er å bruke en NOISE GATE. Den demper signalet når det ikke er bruk for det. Brukt riktig vil den sørge for å redusere antall åpne mikrofoner ut fra hvilke trommer som blir spilt på. Overhead-mic'ene vil fortsatt gi en ”romfølelse” som maskerer åpning og lukking av noise-gatene.
På en god dag vil dette gi fra 10-20dB bedre dynamikk i trommesettet som vil høres luftigere og åpnere.
Jo dårligere lyddemping i trommerommet, jo mer er det å hente på denne teknikken.
For de øvrige kanalene i en miks, er det to teknikker som funker for å ØKE dynamikken og oppløsningen, og noen som MINKER dynamikken samtidig som den øker støyen.
Økt dynamikk får du ved enten å bruke en expander / noise gate på kanalen, eller ved å justere nivåene under opptak manuelt ved å flytte på spaken på mikseren. ”Riding the fader”. Alle vi gamlekara gjorde det før limitere ble allemannseie. Ved å justere forsterkingen ned når det ikke er signal, eller når artisten gir mye lyd, så øker den opplevde oppløsningen. Hvis man øver på det, gir teknikken absolutt det mest musikalske resultatet.
Hvis vi derimot bruker en kompressor eller limiter, reduseres oppløsningen, for de kjører OPP forsterkingen i svake partier og øker dermed støyen.
Maskeringseffekten og ”luft” i opptaket.
Selv om du bruker en noise-gate på alle tromme-mikrofonene, vil romlingen fra trommestolen fortsatt komme med når gaten er åpen. Alle slike smålyder, pluss gitarforsterkerstøy, ligger i bakgrunnen i miksen og irriterer øret.
Selv om støyen maskeres av det mye kraftigere signalet, er den ikke borte.
En ren og luftig miks er resultatet av et støyfritt opptak.
Da må gitaramper på service, eller justeres annerledes, trommepedalen smøres, skranglelyder tapes, og studioet lydisoleres og lyddempes.
Og vokalisten stå nærmere mikrofonen.
Jo dårligere studio, jo nærere lydkilden må du plassere mikrofonene.
Hvordan skal forsterkningen (gainet) stilles inn?
For å få lavest mulig støy, og høyest mulig oppløsning må vi jobbe som følger.
La oss si at lydkortet vårt klipper ved 1V rms inn. Ikke uvanlig.
Gode lydkort klipper ved å klippe av lydbølgen rent, som om det var gjort med en saks.
Dårlige lydkort lager et ujevnt klipp, hvor det lages støy i kuttet.
Et godt lydkort kan derfor godt klippe diskantlyden fra et cymbal med 6dB uten at noen hører det. Men du kan ikke klippe en bassgitar noen ting uten at alle i bandet hører det.
Alle andre instrumenter ligger midt imellom. Noen ganger hører du det, andre ganger ikke.
Så det å "kjøre i rødt" er farligst på de treigeste og mest forutsigbare instrumentene, som det til gjengjeld er lettest å justere faderen opp og ned på. Du VET at en vokalist vil trå til litt ekstra på refrenget, og med "the finger on the fader" er du forberedt..
Poenget her er at for høyest mulig oppløsning bør innspillingsnivået ligge så tett opp mot 1V som mulig, men aldri over. Og man behøver ikke være så redd for at alt er tapt hvis et enkelt cymbalslag skulle gi rødblink i lampen.
Jeg spiller inn ved -20dB!
Så er det de ikke-tekniske moteløvene som sier at ”jeg spiller inn ved -20dB”.
Det er fint hvis du liker 20dB mindre ”luft” i opptaket ditt, eller hørbar støy hvis du etterpå komprimerer signalet.
Vi andre vil heller ha 20dB lavere støy.
Eneste grunn til å spille inn under 1V er at du er redd for at signalet skal komme OVER 1V og bli klippet. Så sørg for at det ikke skjer, da!
Moderne opptaksteknikk hvor du legger på ett og ett spor, gjør dette enkelt. Hvis du tar opp via en mikser, bruker du fingeren på faderen, og justerer nivået under opptak. Ja, det krever øvelse. Men er du ikke studioteknikker??
Hvis du bruker en channel strip, som ikke har en god fader, får du enten skru på gain-knappen, eller kjøre signalet innom en god limiter før det går til lydkortet. dbx 160 er meget bra. Nei, du kjører det som regel IKKE gjennom en kompressor med høy ratio. Du får aldri en vanlig channel-strip kompressor til å gjøre jobben til en limiter. Sorry, no can do! Alt du oppnår da, er å REDUSERE oppløsningen og ”flate ut” lyden.
For at dette skal virke, må du stille inn limiteren så den trår inn et par dB under 1V, og tracke med et digitalt meter som viser når limiteren slår inn. Du justerer gainet gjennom opptaket så limiteren trår til så vidt en gang i blant.
Da har du, pr definisjon, den høyeste definisjonen utstyret ditt gir. Altså spor med max 12 bits oppløsning.
Når skal man bruke kompressoren på en channel strip ved opptak?
Når du er sikker på at du ikke skal endre lydbilde etterpå, og vet hva slags lyd du er ute etter. Mange sjangere er så fastlåste at kompressoren settes slik eller sånn uansett. Da sparer du tid og støy på å gjøre det analogt før lydkortet. Dette gjelder også EQ, hvor boost i diskanten høres langt bedre ut analogt enn digitalt. Mens boost i bassen nok låter bedre med en digital EQ. Basskutt, derimot, kan med stort hell gjøres analogt for å øke oppløsningen. Rumling fra mikrofoner kan utgjøre 10-15dB og et godt høypass-filter kan forvandle en tett og ekkel sound til åpen og luftig.
Bassgitar på en country-låt er et bra eksempel på et opptak hvor både low cut, EQ og kompresjon kan gjøres under opptak.
Fikk noen opptak fra et engelsk studio her om dagen, og der var mannlig vokal tatt opp med ganske åpenbar kompresjon. Det gjorde comping og klipping vanskelig, og gjorde til slutt at jeg ga opp, for sounden på vokalen var bestemt av en teknikker som hadde en helt annen visjon av hvordan låta skulle være.
Dette har skjedd meg med opptak fra George Martin’s Air Studios i London også, så det skjer uansett pris og erfaring til de involverte. Vel, kanskje ikke uavhengig av erfaring. Tror aldri George Martin sjøl ville sendt fra seg komprimert vokal som enkelt-spor.
Vokal er altså et eksempel på at kompresjon bør skje ”in the box”.
EQ av mikrofoner i diskanten kan med fordel gjøres analogt. Hvis du som meg bruker mye ”sigar-kondensatorer” – småmembran kondensator mikrofoner – så er de ofte veldig rette og fine i toppen, og kan låte kjedelige. Ikke har de boooom i bassen heller. Ikke engang på vokal. Her kan EQ med +3dB ved 10kHz og en svak ”shelving-boost” EQ fra 500Hz og nedover være på sin plass.
Ikke glem basscut filteret.
Hva skal ikke ha basscut filter? Alle instrumenter med imponerende dynamikk og vidt frekvensområde. Et konsertflygel. Et slagverk til en jazzlåt.
Her må rumling fjernes ved kilden for å få optimal oppløsning.
Normalizing
Når alle sporene er spilt inn, skal de, for optimal oppløsning, normaliseres til 0dBFS. Dette gjør at nivået på sporet heves helt til det høyeste nivået er 0. Alle spor får da samme og like høye peak-nivå.
Ved å gjøre dette, blir det lett å stille in dynamikk-prosessering som kompressorer og gater. Likt fra gang til gang og fra spor til spor.
Det reduserer også digital støy fra DAW og effekter. Alle vanlige effekter er designet til å fungere med 0dB som referanse.
Miksing
Her skal jeg ikke driste meg til å komme med en fasit, for det er alt for mange meninger. Men en grunnregel er alle enige i: sørg for at nivået ut aldri går i rødt, og holder seg så nær 0dB som mulig.
Det jeg SKAL gjøre, er å påpeke noen vanlige misforståelser.
a) ”Jeg mikser til -6dB så mastering teknikeren skal ha noe å gå på”.
Det er ikke nødvendig, og reduserer oppløsningen til ingen nytte. Og det gir deg ingen kontroll over dynamikken i miksen din.
b) Jeg har en limiter på utgangen, så jeg går aldri i rødt!
Så fint! Da ender du opp uten å ha kontroll på hvor høyt miksen LÅTER. Siden du ikke følger med på om meteret går i rødt, blir vant til at limiteren ordner opp, og du pusher lett nivået ut høyere og høyere... Da ender du opp med en veldig høy miks som låter papp, fordi du IKKE følger med på hvor høyt den låter.
Det du BØR gjøre, er å bytte ut meteret på utgangen i mikseren din med et skikkelig meter som viser deg de TO ting du må passe på, på en gang.
1) At miksen ikke klipper (går i digital rødt, altså treffer 0dB)
2) At gjennomsnittlig lydnivå er slik at miksen har ”luft” og ”puster”.
Vi trenger altså et ultrakjapt meter som viser peak-nivå. Dette bruker vi til å sjekke om miksen klipper.
Så trenger vi et tregt meter som viser det gjennomsnittlige lydnivå.
Heldigvis finnes det mange slike. Inspector er en ressurssnill plug-in variant, men det er mange flere.
Hvor tregt skal det trege meteret være? Tregt nok. Mange har eksperimentert med dette, så du trenger ikke gå så dypt inn i det. Let etter et meter som forholder seg til K-14 standarden – altså et tregt meter som kan stilles inn så det viser tydelig at noe går over -14dB.
Hvis gjennomsnittet på en popmiks går høyere, låter det tett og lukket. Er gjennomsnitsnivået -20 eller lavere låter det kjedelig.
Så for moderne musikk er et gjennomsnittsnivå på -14dB en bra standard.
Dolby surround mikses under standardiserte lyttebetingelser. Dette gjør at lyden på Hollywood-filmer er merkelig lik fra film til film. Sånn vil vi ha det.
Og sånn vil vi at CD’ene og MP3’ene våre skal låte også. Det gjør de ikke - spiller du en CD etter en film på DVD, er lyden mye høyere fordi platebransjen konkurrerer om å ha den høyeste lyden, og fordi uerfarne musikkprodusenter ikke standardiserer lyttenivåene under miks.
Hvis den er mikset på hodetelefoner eller alle mulige høyttalere på venners hjemmestudio blir det veldig vanskelig å få en god og repeterbar miks. En av grunnene er at lyttenivået påvirker opplevelsen av miksen, og så lenge det varierer fra sted til sted forandrer miksen seg også.
Hele poenget med å kalle noe et ”studio” er at det er en plass hvor alt er lagt til rette for å jobbe effektivt. Riktige lyttenivå er en viktig del av det å kalle noe et ”studio” hva nå det er på soverommet eller i Hollywood.
For at du skal kunne vurdere hvordan en miks låter mest mulig korrekt, kjører du rosa støy gjennom de to fronthøyttalerne og stiller lyttingen så du måler 86dB SPL ved lytteposisjon.
Min lyttemikser har en knapp som demper med 20dB. På den måten kan du lett sjekke miksen ved normalt og lavt nivå. Vanlig klippearbeid gjør jeg ved 66dB (SPL) for å unngå å slite ut øra.
Med normaliserte nivå lærer øret seg lett hva som er ”høyt”, ”lavt” og ”alt for høyt” selv uten å se på gjennomsnittsmeteret.
Mastering
Mastering skal lage en konsistent sound gjennom hele plata og sørge for at den låter som andre plater i sjangeren.
Hvis mikseren har gjort en god jobb, er det stort sett tonale justeringer som blir gjort.
I mastering brukes lite EQ, men derimot brukes ofte en multiband kompressor som justerer dynamikken i de ulike toneområdene av miksen. Dette er fordi enferdig miks har rett nivå, men kanskje feil balanse. Multibåndskompressoren lar deg justere balansen uten å endre nivået.
Det er en vanlig misforståelse at ”You cannot undo compression”. Joda, det kan du. Ellers hadde Dolby aldri blitt et varemerke i de 1000 hjem. Ray Dolbys vei til berømmelse var et sett med komprerssor/ekspandere til bruk med båndopptagere. De gjorde nettopp det – å først komprimere signale, og så ekspandere det tilbake på plass igjen. Ingen klaget.
Så en komprimert miks kan du ekspandere til den låter luftigere. Altså ha samme peak-nivå, men et lavere gjennomsnittsnivå.
Poenget med en fleksibel multibåndskompressor er altså at du kan variere forholdet mellom peaknivået og gjennomsnittsnivået i miksen i flere frekvensområder samtidig. Den er altså både en ekspander og en kompressor, og du kan variere innstillingene fritt mellom de to. Altså kan du variere det opplevde lydnivået selv om miksen beholder sitt maks 0dB nivå.
Et annet viktig poeng med en multibåndskompressor er at den knapt er hørbar når den jobber. (På en god dag.)
Den pumper ikke, den får ikke miksen til å låte pakket og grøtete i mellomtonen, og den knuser ikke cymballene til grus.
Det er fordi du kan sette parameterne for attack og delay tilpasset det enkelte frekvensbånd, og at forvenging som introduseres i bassen, ikke påvirker miksen slik som i en vanlig kompressor.
Mastering limiting er det siste verktøyet som teknikeren kan bruke for å fjerne transienter i musikken så det er plass til enda et par tre dB øking i lydnivået før klipping.
Mastering-teknikkeren kan altså velge hvor høyt en miks skal låte fritt, nesten uansett nivå på materiale han får inn. Eneste unntak er hvis materialet allerede er mastret til maks lydnivå (altså bare har noen få dB dynamikk). Da låter det dritt, og vil fortsette med det.
Det siste trinnet i masteringprosessen er å legge på støy (”dithering”) som jevner ut den digitale forvrengingen som er i miksen så den opplevde oppløsningen er maksimal og lydkvaliteten ved lave nivåer er mest mulig ”analog”.
Man må ha eksperimentert med støyinnjeksjon for å verdsette denne teknikken fullt ut. En miks som låter ”hardt” og ”digitalt” kan mykes opp betraktelig ved å tilføre riktig mengde støy. Og måler du med instrumenter, finner du at digital forvrenging reduseres, så det er målbart lureri og ikke sort magi.
Til slutt
Hvis du følger disse rådene, har du optimal oppløsning og en god, luftig miks.
Gjennomsnittsnivået i miksen din er -14dB, og det lytter du på til 86dB.
Det vil si at det høyeste lyttenivået er 86+14=100dB, og det laveste nivået i et stille rom er 20dB. Lytteopplevelsen har da 80dB oppløsning, samme som mikseren. Det tilsvarer 14 bit.
Legg til 2 bit med støy, og len deg tilbake, vel vitende om at du har laget det så godt som teknologien tillater. Og legg merke til at 24bit aldri har vært nevnt, ei heller 96kHz sampling.
Happy tracking, mixing and mastering at 16/44.1!!
