Når vi er i et rom bruker vi ørene akkurat som flaggermus til å finne ut hvor vi er og hvor lydkilder er. Det er ikke vanskelig med lukkede øyne å vite om du er nær en vegg. Det er ikke vanskelig å gå mot en som snakker og kysse vedkommende på munnen – alt med lukkede øyne. (Hvis det ikke er kjæresten, kan det være OK å ha øynene igjen!!)
Når vi hører lyd gjennom hodetelefoner, forsvinner all romlyden, og det rå musikksignalet pumpes rett inn i hjernen uten tilleggsinformasjon. Hvis teknikeren har plassert en gitar bare i den ene kanalen kommer den ut i bare det ene øret – det tilsvarer ingen situasjon som kan forekomme i den virkelige verden – kanskje med unntak av når du tyvlytter gjennom nøkkelhullet.
Hvis du spør en med iPod om hvor lyden kommer fra, og ber dem lukke øynene vil de si at lyden kommer fra inni hodet, fordi hjernen ikke har noe info om romfølelse. Dette gjør det vanskelig å bedømme hvordan en lyd høres ut i et rom når du hører på musikk på denne måten.
Alle de millioner som lytter på musikk med hodetelefoner bryr seg ikke stort om dette – og synes til og med det er kult at musikken kommer fra inni skallen. Synth-pop eller trance beats (som jo ikke er basert på naturlige instrumenter in the first place) kan jo like gjerne komme fra skallen. For dem er ikke dette et ”problem”. Men for en studiotekniker som skal mikse en låt så den høres bra ut når den spilles på stereoanlegget i stua er det derimot et stort problem. Du lytter ikke på det publikumet ditt hører når du mikser. Da kan du ikke vite hvordan resultatet av miksen din vil høres ut for andre.
Løsningene har vært kjent i mange år, og er enkel og grei. For det første må du blande lyden mellom ørene, så begge ører får litt av den samme lyden. Og så må du ta hensyn til at hodet skygger for de lyse tonene, så diskanten ikke blandes like mye som bassen. Og så må du tidsforsinke lyden som blandes fra det ene øret til det andre like mye som tiden det tar en lyd å gå omveien rundt skallen.
Når du gjør dette, flytter lyden ut av skallen og blir fokusert foran deg. End of stage one. Slike løsninger er nå til dags bygget inn i mediaspillere for både Android og Apples bærbare MP3-spillere. (Media Players) De funker utmerket.
Stage two består i å også simulere en monitorhøyttaler og et rom. Det gjør du ved hjelp av konvolusjonsteknikk – i for eksempel Logics Space Designer.
Da kan du høre på musikken som den ville hørtes ut i ett spesielt rom, i en spesiell ”godstol” med ett bestemt høyttalerpar.
Focusrite har laget en liten boks som gjør dette. De kaller boksen ”Virtual Reference Monitoring - VRF”. Funker den? Ja. Den gjør som beskrevet.
Er det det samme som å mikse med et par monitorhøyttalere i et godt studio? Nei.
Hvorfor ikke? Fordi uansett hvor dårlige monitoring høyttalere/rom du har, kompenserer øret for rommet ved at du beveger hodet så hjernen til en viss grad skiller rommet fra lyden. Du sitter sjelden dørgende stille mens du mikser. Dette KAN også simuleres ved at du endrer konvolusjonsparametrene basert på feedback fra hodets posisjon – en liten sender plassert på hodetelefonene som gir datamaskinen beskjed om hodets orientering og plassering. Men dette gjør ingen ennå.
Man sier gjerne at du skal mikse slik at basstrommen kjennes i mellomgulvet og skarptrommen slår deg i brystet. (Du må skru opp lyden for å kjenne dette!) Slikt funker ikke med hodetelefoner uansett. Ganske enkelt fordi det ikke ER noe lyd som dunker mot kroppen din. Ørene er nemlig ikke det eneste sanseorganet som er med på å skape lydopplevelse. Spør enhver som har vært på et rave.
Men er VRF en god hjelp? Så avgjort. Den gir deg en uovertruffen ILLUSJON av lyden av miksen din. Som en HD TV gir deg en illusjon om å være et annet sted visuelt.
Den viktigste hjelpen VRF gir deg er at du få en god ide om hvordan miksen din vil høres ut på andre anlegg i andre rom. Men VRF hjelper deg ikke stort med å lage gode mikser. Like lite som en HD-TV og National Geographics Channel hjelper deg til å skrive reiseskildringer fra fremmede land. Til det trenger du pass, billetter og vaksinasjonskort. Gode mikser blir til på et sett med bra høyttalere i et OK rom. Dessverre. There’s no substitute for being there – live.
Hvorfor låter mikser laget på en mikser bedre enn mikser laget ”in the box” på PC’en?
Når øret analyserer lyd, leter den etter samstemthet i harmoniske strukturer for å kjenne igjen lyder som hører sammen. Sammensetningen av disse harmoniske strukturene utgjør lydens ”signatur” og er det som gjør at vi kjenner en kvinnestemme igjen uansett om vi aldri har sett kvinnen før. Alle kvinner har noen fellestrekk ved stemmen. Det kalles ”formanter” i stemmelæren, og vi har i dag programmer som for eksempel Melodyne som gjør at vi kan eksperimentere med disse.
For at en miks skal ”sitte” må alle instrumentene høres ut som om de kommer fra en kilde. Ellers høres det bare ut som artister som presterer i løs formasjon, ikke som et taktfast orkester i stram dressur.
Illusjonen om en felles signatur skapes av harmoniske strukturer som tilføres signalet på vei gjennom miksen. I gamle dager tok dårlig opptaksutstyr, båndopptagere og FM-radio eller platespiller hånd om dette for oss. Dette utstyret var langt fra perfekt, og farget lyden av den ferdige miksen så den hørtes ut som en enhetlig fremførelse. Alle i orkesteret talte med EN stemme – bestemt av formantene som playback-kjeden påførte den.
HiFi entusiaster kjempet for å komme tilbake til ”The Original Sound” – de sloss for å fjerne denne signaturen fra signalkjeden for å få en så instrumentnær opplevelse som mulig. De har lykkes over all forventning. Moderne DAW systemer farger ikke lyden i det hele tatt. Det du hører ER det som mikrofonen hørte – og med en god mikrofon er det fordømt nær hva øret hadde hørt hadde det vært tilstede.
Ulempen med HiFi i denne sammenheng er at den ikke gir gir lyden en ”signatur”.
De fleste som mikser en poplåt, legger på effekter på hvert spor, og tilfører tonnevis med forvrenging og farging til mikrofonens HiFi signal for at det skal låte ”kult”. Teknikeren farger” lyden og gjør den til sin egen.
Men SUMMEN av alle sporene blir ofte ikke farget, bare mikset. Og da får miksen ingen signatur som gjør at øret oppfatter den som en enhetlig lyd.
Kents berømte plate ”Vapen och Ammunition - 2002” er et eksempel på en produksjon med et bestemt sound. Med 600.000 solgte CD’er i skandinavia er det et godt tegn på at miksene ikke skremmer kjøperne fra musikken.
Aimee Manns album ”Bachelor #2” er et annet eksempel. Begge disse er mikset og mastret slik at lyden ”henger sammen”. På ”Bachelor #2” er det for eksempel tilført flere prosent 2. harmonisk forvrenging for at lyden på miksen skal henge i hop. Kent har brukt flere generasjon med båndopptakere.
Den moderne ”soveromsprodusent/tekniker/artist” har gjerne ikke komplisert utrustning som kan gi miksen en slik sammenhengende karakter. Men han har fortsatt valg.
Vi skal se på 3 teknikker vi kan bruke for å gå Aimee Mann eller Kent i næringa:
1) En analog Tandberg båndopptager med rør er fortsatt vanlig på loppemarkedene, og vil gi en meget bra koherens til enhver miks fra en DAW.
Her tilføres 2. og 3. harmonisk forvrenging, subharmoniske og FM modulasjon pga ujevn tapehastighet, ujevn frekvenskurve med myk bass og enda mykere diskant gjør disse maskinene uovertrufne til å gi en ”vintage” feel. Tandberg er unike i så henseende, for mekanikken og elektronikken er god nok til å ha overlevd 30 år. Kostnad: Ca nok 1000,- i innkjøp for en i god stand.
2) En analog mikseenhet, som Behringers 8-kanals rackmikser, tilfører miksen en ”analog” feel ikke ulikte det fra et vanlig miksebord. En velkjent produsent bruker en slik – 8 subgrupper fra DAW-en kjøres inn i den analoge mikseren, og stereomiksen føres tilbake til DAW – nå tilført en analog ”feel”.
Her tilføres litt støy, litt forvrenging, og litt frekvensunøyaktigheter – omtrent som på et moderne miksebord. Kostnad: Ca nok 700,-
3) Wintage Warmer fra PSP audioware. Dette er en plugin til Mac og PC som farger lyden omtrent som en god Tandberg båndopptager. Den må brukes på utgangen. Den tilfører like mye eller mer grums enn en Tandberg, men du har full kontroll, og slipper å bytte rør J
Kostnad: Ca nok 800,-
Happy Miksing!
Trivia 1: Aimee Manns ”Batcelor #2” ble solgt av artisten selv via Internett og solgte 40.000 ex på denne måten. Så ble den plukket opp av et plateselskap og solgte 400.000. Hmm…
Trivia 2: Ryktene har det til at Kent ikke likte den ”gjennomproduserte” lyden på ”Vapen..” De har senere aldri laget noe som har hatt en så homogen lyd, og heller aldri solgt så mange ex.. Hmmm #2….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar