Dette har hendt: En artist med mer tiltro enn fornuft har sendt meg en låt til miksing. Ettersom miksen skrider frem, poster jeg fremdriften her. Siden jeg har fått frie hender, bruker jeg litt tid, og prøver å lage en god miks som tilfører låta noe nytt.
Produsenten, låtskriveren, gitaristen Chet Atkins sa det så vakkert:
“A long apprenticeship is the most logical way to success. The only alternative is overnight stardom, but I can't give you a formula for that. ”
Mannen som produserte Elvis Presley, Willie Nelson og 100 andre udødelige (Jim Reeves, The Anita Kerr Singers) var opprinnelig best kjent for sin gitarspilling, sine gitarer og sine gitararransjemanger.
Og det er her vi er nå.
Gitarsporene
Det finnes et spor med en kassegitar som spiller låta fra start til mål. Den er spilt kanskje av artisten selv? Hva vet jeg. Uansett: Det er bra spilling.
Men en kassegitar i hendene på en låtskriver er et farlig våpen. Fristelsen er stor til å la gitaren bli et enmannsorkester, hvor tommelen spiller en bassgang, innimellom akkorder som utgjør grunnfjellet tonemessig, og anslagene markerer rytmen, gjerne med synkoper og understrekninger av spesielle partier. Og så må vi ikke glemme trangen til å legge inn noen små klimpretoner her og der - miniatyr gitarsoloer.
Det eneste som vi heldigvis vanligvis slipper på opptak er banking av trommesoloer på gitarlokket.
Poenget med en poplåt er at den oftest fremføres av et orkester - eller et band som de gjerne beskriver seg selv. Og da må alle de ulike rollene kassegitaren hadde overtaes av de andre i bandet, og det hele arrangeres slik at det blir gjevt å høre på. Hver mann sin oppgave. Hvert instrument sin tone.
Kasse-roller
Så kassegitarens roller kan vi bryte ned slik:
- Rytme. Anslagene angir rytme og gir "groove" og "feel".
- Akkorder. Akkordene sier noe om toneleiet og progresjonen i låta.
- Bassgang. Er noen ganger skilt fra akkordene, da bassen spiller et eget stykke.
- Solopartier. Harmoniske småsnutter som enten spilles som fingerspill, eller ved at akkordene får påplusset noen 7'ere eller 9'ere eller noen helt inharmoniske komponenter som tilsammen lager en tredje melodi.
Så vi har altså grunnrytme, tilleggsrytme, bassgang, akkorder, og solostemme. Med tilleggsrytme mener jeg den vektleggingen som spilleren har på 1ere 2ere og 3er taktslagene. Ofte er det slik at enerne markeres annerledes enn 2erne.
En produsents rolle er blant annet å påse at låta har et spennende arrangement. Når man jobber med en "singer songwriter" artist som har kassegitaren som sitt fremste våpen, består jobben ofte i å deschifrere kassegitarspillingen og dele den opp i:
Tromme grunnrytme, perkusjon, bass, rytmegitar 1, rytmegitar 2, og sologitar.
Når jeg hørte på den elektriske rytmegitaren som jeg fikk, ble det klart at her hadde gitaristen bare spilt kassegitarsporet en gang til, denne gang på en elgitar med vreng.
Chet Atkins' filtknott
Og HER kommer Chet Atkins inn. Han oppdaget med en gang at når han spilte elektrisk gitar med vreng kunne han ikke spille fulle gitarakkorder på en 6-strengs gitar. Det låt grøt, fordi du ikke klarer å slå an akkorder der overtonene fra alle strengene danner et harmonisk mønster.
Chet løste det problemet med å dele opp en 6-strengs gitar i to deler, de øverste tre strengene og de nederste tre. Og akkordene ble spilt i to omganger, på hver sitt sett strenger. Han fikk tillogmed laget seg en spesiell gitar fra Gretch som hadde filtklaffer som du kunne skyve opp så de dempet de to settene med strenger individuelt via hver sin spak.
Den samme lærdommen har heavy metal gjengen tatt, så de spiller "power chords" - altså akkorder med full vreng som bare består av 2 strenger.
Dette forstår ikke 99,9% av de artistene jeg har jobbet med. De leverer rytmegitarspor som er harmonisk grøt. Jeg spurte en jente jeg traff en gang hva slags gitar hun spilte. "Støygitar" var svaret. Det er en god beskrivelse på åpne akkorder spilt med full vreng. Det er musikalsk tåke som gjør at alle andre instrumenter bare forsvinner fra syne. Så når en slik gitarist lurer på hvorfor gitaren hennes ikke kan høres i den ferdige miksen, gir svaret seg selv. Den er trukket langt ned for å la andre slippe frem.
Chet Atkins ville bli hørt som gitarist, og da var svaret enkelt. Kutt ned på strengene.
Så hva gjør man?
Man spiller inn rytmegitaren på ny, i to eller tre varianter. En versjon som spiller med trykk på første taktslag, og en som har trykk på etterslagene eller "the back beat". Og muligens en som spiller power chords, hvis låta er heavy. Og alt spillet foregår på de tre øverste strengene hvis det er snakk om vreng på lyden.
La bassisten få lov til å ha bassgangen i fred.
Og legg merke til aksangene i spillingen til kassegitaristen, og marker det han markerte med perkusjon, tamburin, shaker, whatever.
Og når først denne innsikten hadde ramlet ned i meg, sukket jeg tungt.
Hvorfor? Vel, hvis du noen gang har prøvd å finne ut hva slags akkorder som spilles på en gitar med full vreng, så vet du svaret. Det er som å rote rundt i grøten etter mandelen på julaften.
Og for å ivareta artisten oppi alt dette, er det viktig at det er de samme akkordene. Ideelt sett skal man kunne gjøre slikt og artisten hører miksen og utbryter "Was I THAT good?" Spiller man plutselig en helt annen sang, "well, it tends to give the game away!" - for å si det slik.
Så hva gjør jeg nå? Får god hjelp til å dechifrere akkorder. Og hadde det vært OK med et lite ark hvor artisten hadde blekket ned teksten, akkordene, tempo og taktart sto? Ja. Har jeg noen gang fått det? Nei.
Jeg skal jo bare mikse låta, for søren!
PS
Noen kan kanskje sitte igjen med en følelse av at jeg rakker ned på artistene og musikantene i denne bloggen. Det er ikke tilfelle. Eneste grunnen til at jeg legger ned så mye arbeid i dette, er at jeg ser genuint talent, en flott låt, og mye bra spilling. Jeg bitcher profesjonelt, som de fleste av mine kolleger gjør. Bare at de holder kjeft og bitcher kun til andre kolleger sent på kvelden når ingen hører dem. Men jeg håper at effekten av bitchingen min er at band blir flinkere til å se arrangement før de begynner å spille inn. Det sparer folk for mye arbeid, og sikrer et bedre resultat. Ref. Chet Atkins' sitatet i begynnelsen av blogposten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar